En takknemmelig og spent ettåring!

"Jesosinay manafaka ny raha manahirana," runget det i salen i Ampefiloha i dag - det var konferanse med "nations 2 nations" i Tana; Gassiske artister, undervisning om Guds hjerte for Madagaskar, og gassisk lovsang. Maken til glede skal du lete lenge etter! Det var en stor opplevelse å lovsynge i en sal full av gassere som med stolthet priste Gud på sitt språk, sine rytmer, tradisjonelle klær, og med masse dans! Det var fantastisk å se litt mer av Gud hjerte for Madagaskar - det er virkelig et unikt land, og enda mer fantastisk var det å se hvordan gassere fikk enda større frihet til å være stolte av sin kultur. Ja det ble virkelig en fest der vi alle skulle frem og danse - herligfreden så stiv og keitete jeg følte meg, men det gjorde ingenting så moro som det var! Det hele ble avsluttet med den gassiske najonalsangen og stor jubel! Det ble en fin avslutning på en uke her i Tana, før jeg i morgen tidlig drar ned til Vohipeno og jordbruksskolen.
Jeg er veldig spent, og veldig glad for at jeg nå skal ned til "Fihaonana". Det var der jeg virkelig ble glad i landet i 2005, og har gledet meg til å komme tilbake siden. Det har vært noen gode måneder i Tana og Antsirabè, og jeg gleder meg veldig til å dra nedover for å komme enda tettere på den gassiske kulturen! Jeg kommer til skolen noen dager før elevene ankommer (litt anet skoleår) og det kan jo være greit å få innstallert seg litt. Jeg vet veldig lite om hva jeg skal gjøre der nede, har jo ikke akkurat ekspertkompetanse på jordbruk, men er veldig rolig for at oppgavene vil legge seg til rette. Så blir det spennende å se med strøm, mat, internett, varmen og fuktigheten(!), språk (er vist en veldig annen dialekt der nede, og elevene snakker jo ikke engelsk etter hva jeg har fått høre) og så videre. Men kjenner at jeg virkelig gleder meg!

Forresten er jeg veldig interessert i oppdateringer fra fedrelandet, skriv gjerne en mail eller kommenter på blogg osv, det er ALLTID en oppmuntring uansett lengde og innhold! Har absolutt ikke glemt Norge - kommer nok til å savne snøen på det varmeste, så dere får stå litt telemark for meg i vinter (det er ikke optimale forhold for denslags akkurat... lærte i dag at ordet for snø er "kaldt regn") Så har noen spurt om adressen i Vohipeno, og den skal jeg legge ut når jeg vet den!

Mandra pihaona! (på gjensyn)

Enda en gang er jeg tilbake i Antananarivo en uke. Det er noen saker som må ordnes før jeg kan dra nedover til jordbruksskolen. Men Antananarivo er en by jeg er blitt glad i så det er bare hygelig det! På lørdag dro jeg med Birgit (en dansk volontør) ut til bydelen Tanjombato, hvor jeg hjalp henne med engelskundervisning for voksne. Veldig mange er interesserte i å lære engelsk! Fikk noen gode tips, ettersom jeg regner med å bli spurt om å undervise selv i Vohipeno. I dag dro vi ut til samme stedet og jobbet med noe som heter TCC - Tana Children Care. Et prosjekt der barn får mat, og blir tatt hånd om en stund på dagen. Det var en utrolig opplevelse! Vi sang, brettet båter av aviser, tegnet og lekte! Det var utrolige barn! Det er så utrolig å være sammen med barn, for de er så åpne og mottakelige! Jeg tror det er noe sant i ordene; "Barn liker nåtiden fordi de hverken har fortid eller en fremtid." Iallefall var det så delig å være med barna i dag, for når vi lekte med dem så kjente vi at vi var så tilstede akkurat der og da! Vi lekte ikke med fattige, utsultede og triste barn, men barn fulle av liv og glede. - fattige? Ja! vanskeligstilte? Ja! Men stakkarslige og uten håp? Nei!
Jeg er så takknemmelig i kveld, fordi det er nettopp slike opplevelser hvor Gud minner meg på at jeg er på riktig sted!